”Jeg står i morgenlyset på
høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene
mine, - jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at
det nesten gjør vondt.”
Det
er rart med stillheten i skogen,
den
er aldri fravær av lyd,
aldri
tom og skremmende,
slik
den kan bli i lukkede rom.
Du
hører trærnes mjuke risling i vinden,
en
korsnebb fløyter sin vemodige tone,
og
hakkespetten trommer lydt på tørrhara,
-
men summen av det hele er likevel stillhet,
en
stor ro som kjærtegner trommehinnene og lar deg
høre
livet brenne i deg som suse av flammene på et lys.